Artikkelen undersøker hvordan Hamsun bruker skisser og skisseestetikker i sin prosa fra 1890 til tidlig 1900-tall. Dersom skissen via Alison Byerlys «Effortless Art: The Sketch in Nineteenth-Century Painting and Literature» kan teoretiseres som et sjangerbegrep, en teknikk, en estetikk og som et memento for hukommelsen (aide-mémoire), kan skissen sies å ha en rik og variert bruk i denne modernistiske delen av forfatterskapet. Hamsun bruker skisser, notater og kladder på ulike måter i sin prosa, og en avlesning av forfatterskapet med skissen som optikk kan derfor lansere begrepet både historisk, estetisk, litteraturkritisk og -historisk. I romanene Sult (1890) og Mysterier (1892) kan skissen sies å rekontekstualisere interne tekstgrep, mens i reiseboken I Æventyrland (1903) går forfatteren i direkte dialog med sine dagboksnotater for å konfigurere ulike motiver i verket og for å vise frem viktigheten av skissen ikke bare som en narrativ devise, men som en grunnleggende og integrert del av reiseprosjektet.
«[E]n utmærket dagbok»